Dro til veterinæren med Rikke i ettermiddag for rutinesjekk og vaksinasjon. Når jeg parkerte bilen observerte jeg en politibil utenfor. Tenkte ikke noe mer over det enn at politihunder også trenger tilsyn. Gikk inn og ventet på tur. Forsinkelse var det, men sånt hender jo også. Etterhvert kommer en politibetjent ut fra undersøkelsesrommet, alene. Jeg begynner å tenke at det har vært en akuttsituasjon. Like etter kommer en far og hans datter, datteren var vel ca 12. De virker preget, men ikke knust, som en kunne forvente om det var deres kjæledyr det gjaldt. Jeg gjorde fort den konklusjonen at de hadde sett hva som skjedde og hadde fraktet hunden til veterinær. All ære til de, som bydde seg om en skadd hund.
Etterhvert kommer en veterinær og sier det var min tur. Hun beklaget forsinkelsen, men de hadde fått inn en påkjørt hund. En gordonsetter som hadde blitt påkjørt på e6 nå i ettermiddag, sikkert i 15-tida. Hunden var umerket, så de visste ikke hvem eier var, men den hadde på seg halsbånd. Hunden var ganske ille skadd, så de trodde ikke den kom til å overleve. De hadde fått inn en ekstra veterinær for å vurdere situasjonen, om de skulle avlive eller ikke. De skulle se an i de nærmeste timen.
Jeg fikk bare vondt, og tenkte på hunden som var skadd, på eierene som sannsynligvis i løpet av ettermiddagen kom til å finne ut at deres hund kanskje måtte avlives. Klumpen i halsen vokste i det jeg skulle betale for vaksinasjonen. Jeg tilbudte meg å legge ut en notis på diverse grupper på facebook om at en hund var funnet og påkjørt, og befant seg nå hos veterinær på Kløfta. De takket for det, og jeg snudde meg for å gå ut av veterinærkontoret. Da kommer det inn et par. En dame, skjelven, rødsprengte øyne. Mannen, veldig preget. Damen spør: har dere fått inn en påkjørt hund? Veterinæren tok de med seg inn bak en dør...
Jeg var jo egentlig ferdig, men jeg måtte sette meg ned litt. Jeg fikk så vondt inne i meg. Klumpen i halsen var nå stor.
Nå sitter jeg hjemme og ser på hundene mine på gulvet. Jeg føler meg så heldig som har akkurat disse hundene. De er barna mine.
Jeg skal tenne et aldri så lite lys i kveld, for den påkjørte hunden og dens familie.
Varme tanker til dere.
tirsdag 31. juli 2012
lørdag 21. juli 2012
Til minne...
Er ikke mange som er "online" på denne tiden av døgnet, men får rett og slett ikke sove nå...tankene går ett år tilbake...husker dagen som den var i går. Husker jeg hørte på radioen i forkant av lønningspils og hørte reporterene fortelle om et stort smell i Oslo. Tv'en sto på og nyhetsbildet utviklet seg etterhvert. Husker nyhetsankeret på TV2 få en beskjed på øret om at "det er skyting på Utøya". Mange meldte forfall til lønningspilsen, og ingen stilte spørsmål ved det. Noen av oss møttes likevel, rett og slett fordi vi ikke orket å sitte alene hver for oss. Husker at jeg fikk beskjed om at de jeg kjente som jobbet i regjeringskvartalet hadde ferie og derfor ikke var berørt av det som skjedde.
Tenkte tilbake på da jeg var på Utøya med skolen for 18 år siden, og så for meg hvilket mareritt det måtte være der ute. Jeg kunne lett se for meg øya, turene jeg gikk der og hvordan det var der. Et sted hvor ungdom koste seg. Husker tårene og trykket i brystet i ren fortvilelse over det som utspant seg på tv-skjermen. Husker også at jeg hadde tenkt å feire bursdagen til mormor, den første som var etter at hun døde.
Dette blir et veldig personlig innlegg, men jeg sitter også her og tenker på hvor utrolig priviligerte vi er som bor i dette landet, med demokratiet og alt det der.
22.juli vil for alltid være en spesiell dag på mange måter, og det vil for meg, være en dag med blandede følelser. Jeg vet ikke hvordan jeg vil markere denne dagen enda, vurderer å dra inn til Oslo en tur, gå i sentrum. Vet ikke. Må gjøre noe, det føles riktig.
Tenkte tilbake på da jeg var på Utøya med skolen for 18 år siden, og så for meg hvilket mareritt det måtte være der ute. Jeg kunne lett se for meg øya, turene jeg gikk der og hvordan det var der. Et sted hvor ungdom koste seg. Husker tårene og trykket i brystet i ren fortvilelse over det som utspant seg på tv-skjermen. Husker også at jeg hadde tenkt å feire bursdagen til mormor, den første som var etter at hun døde.
Dette blir et veldig personlig innlegg, men jeg sitter også her og tenker på hvor utrolig priviligerte vi er som bor i dette landet, med demokratiet og alt det der.
22.juli vil for alltid være en spesiell dag på mange måter, og det vil for meg, være en dag med blandede følelser. Jeg vet ikke hvordan jeg vil markere denne dagen enda, vurderer å dra inn til Oslo en tur, gå i sentrum. Vet ikke. Må gjøre noe, det føles riktig.
torsdag 19. juli 2012
Vi er alle mennesker!
Sjeldent gjør en dag, og en hendelse, så sterkt inntrykk på meg som dagen i dag. Det er mange tanker som farer gjennom hodet nå i kveld. Hundene og jeg var med noen i hundeklubben for å vise frem agility (og hundene) til innsatte i Ullersmo. Jeg må innrømme jeg sliter litt med å finne de rette ordene for å beskrive hva som går gjennom hodet mitt nå, og jeg er fullstendig klar over at jeg mest sannsynligvis ikke skriver så korrekt norsk nå, men det er ikke alltid så lett...
Dette er mennesker som ikke har frihet til å gjøre hva de vil, når de ønsker å gjøre det. Og de har virkelig gjort sitt for å få det sånn, dette er ikke et forsøk på å unnskylde de eller noe - det er en tanke om at vi er alle mennesker! Og vi må ikke glemme dette! Selv om noen mennesker gjør kriminelle handlinger, så er de fortsatt mennesker. En av tankene med fengselsstraff er jo at de skal tenke seg om og unngå å gjøre disse kriminelle handlingene den gangen de kommer ut igjen. En tanke jeg gjør meg, spesielt etter denne dagen, er hvordan kan vi forvente at dette skal gå smertefritt om de ikke får ha noe kontakt med omverdenen?
Det å oppleve at noen lyser opp og er så takknemlige for at du er der, og at de får hilse på hundene er virkelig spesielt. Det å se mennesker som lever bak murene dag etter dag, år etter år, "glemme" litt hvor de er - snakke med oss som er på besøk, klappe hundene og bare glemme litt hvem og hvor de er. Det er vanskelig å finne ord som beskriver denne opplevelsen. Det å se innsatte som går rundt med hunden din, prøve seg på noen agilityhindre, leke og løpe og tørre å dumme seg ut litt...det å se dette fikk meg til å tenke på hvor lite det skal til noen ganger - for å glede noen andre, å gi de et lyspunkt i hverdagen. Det å bare være der, vise at en bryr seg - det skal ikke så mye til.
Tilbake til hundene. De koste seg virkelig. De gikk noen hindre, med meg og med noen av de innsatte som ville prøve. De fikk oppmerksomhet, kos og de ble lekt med. Treningsutbytet var også ganske stort. De var løse en og en, en fikk trent på kontakt og bane i ukjente omgivelser (det var jo ikke akkurat sånn at de kunne løpe langt av gårde...) og nå når vi har kommet hjem: to slitne hunder.
Dette er som jeg sa innledningsvis, en dag hvor jeg sitter igjen med mange inntrykk og tanker. Dette er en dag som har fått meg til å tenke på flere ting:
1) hvor heldig jeg er som kan gjøre hva jeg vil, stort sett når jeg vil det
2) hvor lite som skal til for å glede andre mennesker, uansett bakgrunn
3) hvor meningsfylt det kan være å gi noe tilbake til samfunnet...
Dette er mennesker som ikke har frihet til å gjøre hva de vil, når de ønsker å gjøre det. Og de har virkelig gjort sitt for å få det sånn, dette er ikke et forsøk på å unnskylde de eller noe - det er en tanke om at vi er alle mennesker! Og vi må ikke glemme dette! Selv om noen mennesker gjør kriminelle handlinger, så er de fortsatt mennesker. En av tankene med fengselsstraff er jo at de skal tenke seg om og unngå å gjøre disse kriminelle handlingene den gangen de kommer ut igjen. En tanke jeg gjør meg, spesielt etter denne dagen, er hvordan kan vi forvente at dette skal gå smertefritt om de ikke får ha noe kontakt med omverdenen?
Det å oppleve at noen lyser opp og er så takknemlige for at du er der, og at de får hilse på hundene er virkelig spesielt. Det å se mennesker som lever bak murene dag etter dag, år etter år, "glemme" litt hvor de er - snakke med oss som er på besøk, klappe hundene og bare glemme litt hvem og hvor de er. Det er vanskelig å finne ord som beskriver denne opplevelsen. Det å se innsatte som går rundt med hunden din, prøve seg på noen agilityhindre, leke og løpe og tørre å dumme seg ut litt...det å se dette fikk meg til å tenke på hvor lite det skal til noen ganger - for å glede noen andre, å gi de et lyspunkt i hverdagen. Det å bare være der, vise at en bryr seg - det skal ikke så mye til.
Tilbake til hundene. De koste seg virkelig. De gikk noen hindre, med meg og med noen av de innsatte som ville prøve. De fikk oppmerksomhet, kos og de ble lekt med. Treningsutbytet var også ganske stort. De var løse en og en, en fikk trent på kontakt og bane i ukjente omgivelser (det var jo ikke akkurat sånn at de kunne løpe langt av gårde...) og nå når vi har kommet hjem: to slitne hunder.
Dette er som jeg sa innledningsvis, en dag hvor jeg sitter igjen med mange inntrykk og tanker. Dette er en dag som har fått meg til å tenke på flere ting:
1) hvor heldig jeg er som kan gjøre hva jeg vil, stort sett når jeg vil det
2) hvor lite som skal til for å glede andre mennesker, uansett bakgrunn
3) hvor meningsfylt det kan være å gi noe tilbake til samfunnet...
onsdag 11. juli 2012
AD er ikke verdens undergang!
Ja, hvorfor lære hunden triks? Flere som spør om det. "Ja, hvorfor ikke?", svarer jeg som regel tilbake. Nå er jeg av den oppfatning at all trening som en eier gjør med sin hund er med på å styrke båndene mellom de to. Triks kan jo i så henseende sees på som kontakttrening, og kontakttrening er jo noe som folk flest ser ut til å forstå konseptet med. I alle fall i teorien. De nikker og sier "Å ja, det skjønner jeg, men triks - er ikke det sånn som sirkushunder gjør da?" Jo, det er kanskje det. Nå skal ikke jeg gå inn på den lange diskusjoner om dyr og sirkus, det er ikke det jeg vil frem til. Det får bli et annet innlegg, en annen gang.
Jeg liker å lære hundene mine triks. Jeg synes rett og slett det er moro. Hadde dere sett min 9-årige hund, som har ad på en side, nå i kveld så hadde dere sett at hun er enig med meg. Nå er hun ganske lett å motivere med godbiter, men når hun i tillegg mer eller mindre "danser" rundt meg på stuegulvet med favorittleken sin etter endt økt, så er det vanskelig å ikke smile og tenke at dette var moro.
Ja, hunden min har altså ad. En kondisjon som gjør at det er begrenset hva hun tåler av belastninger. Hun digger agility, men på grunn av albuen klarer hun ikke hoppe maks høyde. Hun kan heller ikke holde på så lenge av gangen uten å halte senere på dagen. Det samme gjelder for lange turer, mye løping løs osv.
Hva så? Hun er en portugisisk vannhund, også kalt "portis" til daglig blant hundefolk. En portis er en arbeidshund, avlet til mange oppgaver. En annen oppfatning jeg har når det gjelder hunder, er at en hund som ikke får oppgaver, er heller ingen lykkelig hund. Dette bringer meg tilbake til hunden min, Rikke.
I kveld fant jeg frem en bok med tips til mange triks det går an å lære hunden. Jeg bladde litt i boka og fant fram til et triks jeg vil jobbe med fremover. "Sitte bamse" er det noen som kaller det. Bare jeg tok i boksen med godbiter var det en hund (egentlig to da jeg har to hunder) som bokstavelig talt logret med hele kroppen. Hun spratt opp fra gulvet, kom bort til meg, logrende. Ørene fremovervendt, søkte øyekontakt og satt forventningsfullt foran meg.
I løpet av noen få forsøk (her snakker vi 2-3 repetisjoner) fant hun ut at når hun løftet begge frambeinene fra bakken, så utløste det en godbit. For hver repetisjon: mer logring, iveren steg og fremgangen viste seg for hver repetisjon. Øvelsen ble avsluttet med at hun fikk favorittleken sin og da travet hun rundt på gulvet, lykkelig og stolt.
Noen ganger når jeg ser hunder og deres eiere gå tur, eller når jeg ser hunder står bundet utenfor et hus, spør jeg meg selv: får denne hunden noensinne gjøre noe annet enn dette? Jeg møter hundeeiere som sier at hunden deres har HD og derfor ikke kan gjøre noe, eller i hvert fall ikke kan trenes med. Si det til den lykkelige staffen jeg møtte på joggetur i dag. Det var ikke en lang runde (jeg møtte hunden to steder på min egen tur), men hunden ble i alle fall aktivisert. Staffen vet jeg har sterk HD, men det stopper ikke den. Som eieren sa til meg en gang: "ja, hunden min har sterk HD, men om hun holder seg aktiv, så holder muskulaturen seg sterk - og det hjelper hofteleddene".
Det handler vel til syvende og sist om hva eier ser av begrensninger til sin hund. Alle hunder kan gjøre noe, det gjelder bare å finne noe som passer sin hund (og eier). Triks, turer, lydighetstrening (inklusive rally-lydighet), freestyle og ikke minst svømming er bare noen av de aktivitetene som er godt egnet for hunder med AD/HD.
Gleder meg allerede til neste økt!
Jeg liker å lære hundene mine triks. Jeg synes rett og slett det er moro. Hadde dere sett min 9-årige hund, som har ad på en side, nå i kveld så hadde dere sett at hun er enig med meg. Nå er hun ganske lett å motivere med godbiter, men når hun i tillegg mer eller mindre "danser" rundt meg på stuegulvet med favorittleken sin etter endt økt, så er det vanskelig å ikke smile og tenke at dette var moro.
Ja, hunden min har altså ad. En kondisjon som gjør at det er begrenset hva hun tåler av belastninger. Hun digger agility, men på grunn av albuen klarer hun ikke hoppe maks høyde. Hun kan heller ikke holde på så lenge av gangen uten å halte senere på dagen. Det samme gjelder for lange turer, mye løping løs osv.
Hva så? Hun er en portugisisk vannhund, også kalt "portis" til daglig blant hundefolk. En portis er en arbeidshund, avlet til mange oppgaver. En annen oppfatning jeg har når det gjelder hunder, er at en hund som ikke får oppgaver, er heller ingen lykkelig hund. Dette bringer meg tilbake til hunden min, Rikke.
I kveld fant jeg frem en bok med tips til mange triks det går an å lære hunden. Jeg bladde litt i boka og fant fram til et triks jeg vil jobbe med fremover. "Sitte bamse" er det noen som kaller det. Bare jeg tok i boksen med godbiter var det en hund (egentlig to da jeg har to hunder) som bokstavelig talt logret med hele kroppen. Hun spratt opp fra gulvet, kom bort til meg, logrende. Ørene fremovervendt, søkte øyekontakt og satt forventningsfullt foran meg.
I løpet av noen få forsøk (her snakker vi 2-3 repetisjoner) fant hun ut at når hun løftet begge frambeinene fra bakken, så utløste det en godbit. For hver repetisjon: mer logring, iveren steg og fremgangen viste seg for hver repetisjon. Øvelsen ble avsluttet med at hun fikk favorittleken sin og da travet hun rundt på gulvet, lykkelig og stolt.
Noen ganger når jeg ser hunder og deres eiere gå tur, eller når jeg ser hunder står bundet utenfor et hus, spør jeg meg selv: får denne hunden noensinne gjøre noe annet enn dette? Jeg møter hundeeiere som sier at hunden deres har HD og derfor ikke kan gjøre noe, eller i hvert fall ikke kan trenes med. Si det til den lykkelige staffen jeg møtte på joggetur i dag. Det var ikke en lang runde (jeg møtte hunden to steder på min egen tur), men hunden ble i alle fall aktivisert. Staffen vet jeg har sterk HD, men det stopper ikke den. Som eieren sa til meg en gang: "ja, hunden min har sterk HD, men om hun holder seg aktiv, så holder muskulaturen seg sterk - og det hjelper hofteleddene".
Det handler vel til syvende og sist om hva eier ser av begrensninger til sin hund. Alle hunder kan gjøre noe, det gjelder bare å finne noe som passer sin hund (og eier). Triks, turer, lydighetstrening (inklusive rally-lydighet), freestyle og ikke minst svømming er bare noen av de aktivitetene som er godt egnet for hunder med AD/HD.
Gleder meg allerede til neste økt!
Abonner på:
Innlegg (Atom)