En ting som sitter igjen, kanskje fordi det ble gjentatt utallige ganger, er at målet med avl av hunder må være "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet". Dette ble mer eller mindre den grunnleggende sannheten i alt vi snakket om.
Til ære for deg, Maria Durucz, som kom med et ønske om hvilket tema jeg skulle berøre først, er temaet i det første blogginnlegget "Helse - mer enn HD!"
Hundeavl kan beskrives som styrt seleksjon. Styrt seleksjon kan defineres som målrettet utvalg av avlsdyr på grunnlag av bestemte kriterier. Vi velger hvilke dyr vi vil bruke. Menneskene bestemmer.
Avl handler blant annet om hvordan en velger ut dyrene en skal bruke. Hvilke dyr er best egnet? Hvilke dyr har best helse? Hva får vi når vi parrer DEN hannen og DEN tispa? Det er mange spørsmål som stilles, og svarene søkes i det uendelige. Det finnes nemlig ingen fasit. Beklager å skuffe dere, men det gjør ikke det. Det en må tenke på er hva en vektlegger høyest ved valg av avlsdyr, og selv da er det ingen garanti for hva som "kommer ut i andre enden". Det er ingen garanti for at to dyr med a-hofter skal få valper med a-hofter. Så betyr det tingenting? Jo, selvfølgelig gjør betyr det noe. Et av poengene med dette blogginnlegget er å reflektere rundt alt det andre som også betyr noe.
På kurset lærte vi: Overfokusering på "bekjempelse" av HD har hatt negativ innflytelse på hundenes generelle helse, fordi det er lagt for liten vekt på andre viktigere helseaspekter - både mentale og fysiske. (sitat NKK). Blant defektene som har blitt fremtredende hos enkelte raser kan nevnes hengende øyelokk, (ganske upraktisk om hunden skal gå gjennom kvist og lyng) og ustabilt lynne (hunden skal jo være til å leve med også, selv om eksteriøret er superb).
Tenk gjennom selv: hva tror du det første mange tenker på når de spør om helsen til hunder? Er ett av de første spørsmålene: hvordan er hoftene? Gjennom mange år, og jeg har vært oppmerksom på dette selv så lenge jeg har hatt hund (som for øvrig er siden '96). I tillegg til spørsmål om HD, så har gjerne neste spørsmål vært: hvordan har hun gjort det på utstilling? Begge disse tingene (HD+utstillingsresultater) er viktige, for det sier noe om hunden på mange måter er rasetypisk eller ikke. Jeg minner om målet: "Funksjonelt friske hunder med rasetypisk kontruksjon og mentalitet som kan leve et langt og lykkelig liv til glede for seg selv sine eiere og samfunnet".
God helse og konstruksjon kan være grunnlaget for at et dyr er avlsKLARERT. På kurset ble vi presentert for statistikk som viser at Norge er et av de landene hvor flest hunder blir røntget. Av 95 raser er det et snitt på hele 45% som blir røntget. Hos noen raser er tallet oppe i 70%.
Tilbake til tittelen på innlegget. Helse er mer enn HD. Kanskje er dette soleklart for mange, og jeg har tenkt på det selv, men det at en hund er fri for HD, betyr ikke at hunden er frisk. Det er ikke garanti for det. Kanskje er ikke hunden testet for alt mulig, og dermed kan en ikke si betemt at den er frisk. Det er for eksempel ikke alle raser hvor hundene blir røntget for AD, betyr det at det ikke finnes? En digresjon: det er ikke veldig vanlig at portisen røntges for AD. Jeg velger å gjøre det på mine hunder, og Rikke har svak AD. Nå skal hun aldri brukes i avl, så det er ikke noe problem - mer for å få frem et poeng.
Det er viktig å se på helheten til hunden når en skal velge avlsdyr. HD kan være ett av kriteriene, men det finnes andre kriterier også: gemytt (tispa preger jo som kjent sine valper, og er tispa "klin kokko", så...kan det hende at det overføres til valpene), kroniske hudproblemer, dårlig rygg, dårlige knær osv. Det jeg prøver å si her, er å gjenta det NKK sa: Fri for HD må aldri benyttes som en unnskyldning for å bruke en usunn hund i avl. En må se på helheten. HD er et resultat av en kombinasjon av arv og miljø. Fordelingen på dette strides de lærde om, og vil vel heller aldri bli enige, men en ting er de stort sett enige om: det er en kombinasjon.
Ok, la meg gi dere et case. Se for dere en hund som er eksteriørmessig meget god, meget stødig mentalitet, positiv og blid, lærevillig, imøtekommende, fri for alt den ellers skal testes for - men har svak HD på ene hofta. På alle andre måter enn svak HD på en hofte er denne hunden en meget god avlshund. Søskenene til hunden er fri for HD. Foreldrene er fri for HD. Denne hunden KAN jo være med på å gi meget gode valper, forutsatt at den parres med en hund som også er et godt avlsindivid.
Skal denne hunden brukes i avl? Tja, er vel ingen fasit på det heller. En må ta helhetsbildet i betraktning og stille seg videre spørsmål: Hvordan er statusen til rasen? Er det en begrenset del av antallet hunder som brukes i avl? Er det enkelte linjer/spesielt hannhunder som går igjen hos mange hunder (les: matadoravl, et tema som kommer i en annen blogg)? Hadde det vært "sunt" for rasen å få inn litt nytt blod? På en annen side så trenger en ikke å bruke hunder med svak HD i avl, men still deg selv dette spørsmålet: finnes det nok hunder som brukes i avl til å drive en god og sunn avl (mentalt og fysisk), uten at denne hunden ALDRI skal brukes?
Noen oppdrettere har ikke muligheten til å være så kresne, for eksempel oppdrettere av Norsk Lundehund. Der er det kanskje 1000 registrerte hunder - i hele verden. Et fåtall brukes i avl og rasen er nå utrydningstruet. Om HD skulle ha vært eneste kriteriet for å velge hunder, hadde kanskje ikke selv Norsk Lundehund hatt hunder å bruke i avl. Et annet eksempel NKK tok opp var: Berner Sennenhund. Om en skulle utelukke ALLE hundene som hadde enten HD eller AD, så hadde en utelukket over 80% av bestanden. Og hvor sunt er det for rasen i det lange løp? Det er mange gode gener som går tapt der.
De som kjenner meg vet at det er "portis" jeg engasjerer meg i, og har et nært forhold til. Jeg har fått stor interesse av å lese stamtavler, statistikk (takk for mange gode innspill, Bente Finsås!) og å bli kjent med rasens generelle helse. Jeg har sett en portis som er så engstelig at det var vondt å se på. Heldigvis er de i absolutt fåtall, men selv om helsen til denne ene hadde vært utmerket, ville jeg ALDRI brukt den i avl. Hunden er som den er, og kan sikkert bli både tryggere og en god familiehund på sikt - men som avlshund ville i alle fall jeg unngått den.
Vi ble presentert for en slags liste over hva som burde prioriteres ved seleksjon av avlsdyr. På denne listen sto Mentalitet som nummer en. Som nummer fire sto Skjelett. Bente, Solveig og Britt - kanskje dere kan hjelpe meg med å fylle ut resten til et annet blogginnlegg?
Innlegget begynner vel å bli langt nok nå, så jeg skal avslutte. Jeg håper jeg har fått dere til å reflektere litt rundt dette.
God lørdagskveld alle sammen!
