tirsdag 27. august 2013

It is never too late: NUCH Portinbos Amber The First Lady - "Rikke"


Yesterday I experienced the grandest thing I've ever been a part of. It is still totally unreal, I almost wish that someone would pinch my arm so that I could feel that I am not dreaming. I look at yesterday's photos and see that it is true, but it's like it's not me or my dog on the photos. To me, this is something that runs så deep within, and in danger of using clichès and seem big-headed I want to say: "It is never too late" and "Don't give up fighting for something you believe in". Nothing  is impossible - it just takes a little more time (my life's motto). 

It does something to you when you get told that what you're trying to accomplish is impossible, that your dog is too old (ref. Rikke on a show two weeks ago). That "she is too large, I don't see why you even bother" og that "she is a veteran, she doesn't need the CAC, she won't be bred anyway". It really does something to you, even if you try to hide it there and then. To constantly get placed last - it is so rare to see a veteran being placed high enough to get a CAC. Still, the veteranclass and the rules exists.

That is why it is so special when you succeed. Because the "impossible" has become reality. 

Rikke is my first portie, and my first dog to become a Norwegian champion - at the age of 10. She was tried once as a two-year-old (then she got a blue ribbon) and didn't see the showring again until she was a veteran. She came to me as a 6-year-old and at the beginning I wasn't even considering to show her - I was told she was too big. Also it was a challenge to get her coat long enough (my first dog was a Golden and grooming those two breeds are worlds apart!). It was not easy to figure out. It took two years and my first male dog I was going to show. I came to the conclusion that I might as well show Rikke too, instead of her staying home alone. My expectations were low, but the hope was there. 

First show, 30th December 2011: Excellent, BOB veteran with CK, 4th best bitch.
First BIS veteran-placement, 5th February 2012: BIS 4 veteran, 4th best bitch, excellent with ck, res.CAC. 
First CAC, 29th April 2012: BOB veteran, excellent with CK - CAC, 3rd best bitch
First foreign speciality show, Askersund 2012: BOB veteran with ck, BIS 4!
First ordinary BOB and BIS-veteran placement, 19th February 2013: Excellent, CK, CAC, BOB and BOB veteran + BIS veteran.
First Norwegian speciality show, 25th August 2013: CAC and Norwegian champion!!!

I have shown her 29 times - 28 excellent (22 with CK). She got "good"/yellow ribbon once. 

Yesterday, the Norwegian breed speciality show. I'd shown my 5 months puppy and 2-year-old male and I'd seen that dogs with powerful frames seemed to be preferred. I was excited to see how Rikke would do - she is in the top part of the scale when it comes to height and weight. 

I look at Rikke just before we are going to enter the ring and yes, she is the most beautiful of them all in my eyes - I hope the judge will see what I see. The feeling I have when I show her, feel through the showlead that she keeps her head high, that she is proud. She answers back when I ask her to show herself, stretches her legs and keeps her own pace. I have to other choice than to adjust to her pace. She is a determined lady, I tell you. The judge says a lot of nice things about her, seems to be impressed about her condition. I'm thinking that, "yes, I agree" and I feel even more excited. She wants us to do another lap to get extra attention from the crowd, after all she's 10-years old, she says. Extra applause from the crowd follows. I understand at this point that she really likes Rikke, the question is: "how much?" She recieves her CK and I know that she is in the running for best bitch. I actually don't notice if the judge is looking at Rikke during the two laps, I am too focused on my dog. She places number 1 and 2 and brings another dog up, I presume as nr 3. Then she calls for Rikke and I don't understand at first where she wants me to stand, but then she points to the nr 3 place. Someone next to me asks if the first two dogs are Norwegian champions and they are. At this time my hope rises, will she make it? Is this it? We go another two laps, and Rikke is still at the numer 3 place. I dare not to cheer yet, even if I can hear someone shouting to me that she will become champion. The previous day my male was in the exact same position, but was switched to the nr 4 place the last second. The same thing could happen to Rikke. When the judge points at me and says "number 3" I totally break down. I can't stand upright anymore and I bury my happy tears in Rikke's coat. I almost don't dare to look up, I'm shaking. The judge comes over to me when it dawns to her that she just made a champion of Rikke (I believe that she thought Rikke must have been a champion already) and says: "it's not easy to make me cry, but this...was special". 

People come over to Rikke and I, several of them misty-eyed to give their congrats. It means so much, to hear this from well established and experienced breeders to people who had just come to watch a dogshow. Several said that it was well-deserved and that they were so happy for Rikke and me. I remember other things were said, but unfortunately not by whom: "how you have worked with that dog, you really DESERVED this!" and "It is never too late!". 

We recieve the champion-ribbon and I understand that this is not a dream. It really belongs to Rikke. 

In retrospect I'm left with a lot of impressions and thoughts -only good ones though. As the speech of thanks it may sound like, I want to use the opportunity to say a big thank-you to the ones who have helped me getting the grooming right: Bente Finsås, Anne Harefjord, Hege Greiner, Crystal Kay, Eirin Christensen, Hege Krogh and Barbro Pedersen. If someone feels left-out, I apologize - my head is totally messed up at the moment, but I am grateful - really. Also a big thank you to everyone that has in some way suppoprted me since I started to show Rikke. Thank you. 

To the doubt I've had, and the questions I've asked myself: "Yes, I can get this right", "Yes, I belong in this show-ring", "My dogs are gorgeous!". "Yes, I can". 








                                      










Thank you to the photographers Bente Finsås, Lasse Finsås and Therese Nyström - you have given me memories for life.

And last, but not least: Thank you, Rikke - for all you have been, am and will be in the future. You are truly special!

mandag 26. august 2013

Det er aldri for sent: NUCH Portinbos Amber The First Lady - "Rikke"

I går opplevde jeg noe av det største jeg har vært med på i hundemiljøet. Det er fortsatt helt uvirkelig, skulle nesten ønske at noen kunne klype meg i armen sånn at jeg kjenner at jeg ikke drømmer. Jeg ser på bildene fra i går og ser at det er sant, men det er som om det ikke er meg eller min hund på bildene. For meg er dette noe som stikker så dypt, og med fare for å bruke klisjeer og virke høy på pæra så vil jeg si: "Det er aldri for sent" og "Ikke gi opp å kjempe for noe du tror på". Ingenting er umulig - det tar bare litt lengre tid (mitt livsmotto).

Det gjør noe med deg når du blir fortalt at det du prøver på er uoppnåelig, at det ikke er vits i å prøve, at hunden din er for gammel (ref. Rikke på Elevrumsutstillingen for to uker siden). At hun er for stor, skjønner ikke at du gidder å stille henne - eller at hun er jo veteran, har ikke bruk for cert da, hun skal jo ikke gå i avl. Det gjør virkelig noe med deg, selv om du ikke prøver å vise det der og da. Det å stadig bli plassert bakerst i rekka-det er ytterst sjeldent at en veteran blir løftet opp på plassering høy nok til å gi cert. Likevel eksisterer klassen og reglementet. 

Derfor betyr det ekstra mye når en lykkes. Fordi det "umulige" har blitt virkelig. 

Rikke er min første portis, og den første hunden jeg har fått fram til championat - i en alder av 10 år. Hun var stilt en gang som to-åring (den gangen fikk hun blått) og så ikke utstillingsringen igjen før hun var veteran. Hun kom til meg som seks-åring og til å begynne med så var jeg ikke inne på tanken på å stille henne - jeg ble jo fortalt at hun var for stor. I tillegg så var det en utfordring å få til lengde på pelsen, det floket seg og var ikke enkelt å finne ut av. Det tok to år, og en hannhund jeg skulle stille, før jeg tok med Rikke på utstilling. Jeg hadde tenkt på det en stund og kommet til konklusjonen: "hun kan jo like godt være med når jeg drar med Raio, som å være hjemme". Forventningene var lave, men håpet var der. 

Første utstilling, 30/12-11: Excellent, BIR veteran med CK, 4 beste tispe. 
Første BIS veteran-plassering, 5/2-12: BIS 4 veteran, 4 beste tispe, excellent med CK og reserve cert
Første CERT, 29/4-12: BIR veteran, excellent og CK - CERT, 3 beste tispe
Første utenlandske rasespesial: Askersund 2012: BIR veteran med ck - BIS 4!
Første ordinære BIR OG BIS veteran topp-plassering, 19/1-13: Excellent, ck, CERT, BIR+BIR veteran+BIS veteran
Første norske rasespesial, 25/8-13: Stor-CERT og Norsk utstillingschampion!!!

Jeg har stilt henne 29 ganger-28 av gangene har hun fått excellent (22 av disse med CK). En gang fikk hun good (gult). 

Tilbake til i går, den norske rasespesialen. Jeg hadde stilt valp og hannhund og sett at det stort sett var kraftige, store hunder som ble trukket fram. Var jo spent på hvordan det ville gå med Rikke, hun er jo i øvre del av skalaen når det gjelder både høyde og vekt. 

Jeg ser på Rikke rett før vi skal inn og ja, hun er den vakreste av de alle i mine øyne-håper at dommeren vil se det jeg ser. Den følelsen jeg har når jeg går med henne, kjenner gjennom utstillingslina at hun holder hodet høyt, at hun er stolt. Svarer meg når jeg ber henne om å vise seg frem, hun strekker på beina og går i sitt tempo. Det er bare for meg å tilpasse meg henne. Hun er en bestemt dame, må vite. Dommeren sier mye pent om henne, virker imponert over hvor godt hun holder seg. Jeg tenker at jo, er enig i det og blir glad. Så vil dommeren at Rikke skal ta en ekstra runde og få ekstra oppmerksomhet for den vakre veteranen hun er. Ekstra applaus fra tilskuere. Jeg skjønner jo på dette tidspunktet at dommeren liker henne veldig godt, spørsmålet er bare: Hvor godt? Hun mottar sitt CK og jeg vet at hun skal gå i beste tispeklasse. Legger faktisk ikke merke til om dommeren ser på henne underveis, jeg er så fokusert på Rikke. Hun plasserer nummer en og to, får fram en hund til og vinker på Rikke. Jeg får ikke med meg hvor hun vil Rikke skal stå, men hun setter henne som hund nummer tre. Noen ved siden av meg spør de to fremste hundeførerne om hundene deres er norske champion og får bekreftende svar på det. På dette tidspunktet stiger håpet om at ja, kanskje vi endelig skal klare det. vi løper to runder går og Rikke er fortsatt på 3.plass. Jeg tør ikke juble, selv om jeg hører fra sidelinja: Rikke blir champion! Dagen før var nemlig Raio i nøyaktig samme situasjon, men ble satt på 4 i siste sekund - det samme kunne skje med Rikke. Når dommeren så peker mot meg og sier: number three bryter jeg bare helt sammen, jeg klarer ikke å stå oppreist og tårene renner ned i pelsen til Rikke- ENDELIG!!! Rikke snuser på meg, logrer. Jeg tør nesten ikke se opp, er skjelven. Dommeren kommer bort til meg når det også går opp for henne at Rikke faktisk ble champion (tror hun trodde at hun var champion allerede) og sier at det ikke er lett å få henne til å gråte, men at dette var spesielt. 

Det kommer folk bort til Rikke og meg, blanke i øynene flere av de og gratulerer. Det betyr så mye, å få høre dette fra alt fra veletablerte og rutinerte oppdrettere til folk som hadde tatt turen for å se på hundeutstilling. Flere sa at det var velfortjent og at de var glade på mine og Rikke sine vegne. Andre ting jeg husker ble sagt, men dessverre ikke av hvem: "Som du har jobba med den bikkja, DETTE fortjente du virkelig!" og "Det er aldri for sent!". 

Vi får championatsløyfa og jeg skjønner at det ikke er en drøm. Den er Rikke sin. 

I etterkant sitter jeg med mange inntrykk og tanker - bare positive tanker. Som den takketalen det kanskje høres ut som, så vil jeg også benytte anledningen til å takke de som har hjulpet meg med pelsstell: Bente Finsås, Anne Harefjord, Hege Greiner, Crystal Kay, Eirin Christensen, Hege Krogh og Barbro Pedersen.Og er det noen jeg ikke har nevnt, så ber jeg om unnskyldning - hodet er bare ikke helt på plass, men jeg er takknemlig - virkelig. Også en stor takk til alle som har støttet meg siden jeg begynte å stille Rikke. 

Til den tvilen jeg har vist meg selv og de spørsmålene jeg har gått med i hodet: "Ja, jeg får til dette", "Ja, jeg har noe i denne utstillingsringen å gjøre", "Hundene mine er vakre!". "Ja, jeg kan."







                                     











Takk til fotograf Bente Finsås og Lasse Finsås - dere har gitt meg minner for livet.

Og sist, men ikke minst: Takk, Rikke - for alt du har vært, er og kommer til å være i fremtiden. Du er spesiell!

English version: http://lotteslilleboble.blogspot.no/2013/08/it-is-never-too-late-nuch-portinbos.html